En gård står igjen, så ensom og forlatt,
uten en sjel til å bo i dens varme.
Midt i et land, så mørkt og forhatt,
hvor samhold svekker og påfører harme.
De raser gjennom bygder og byer,
ingen er trygge, i hytte eller gods.
Himmelen dekkes av sorte skyer,
når de kommer, de kommer til fots.
En gylden stige senkes ned
mens vinduers lys fordufter.
Alt for mange sjeler går med
når Han sine lakeier lufter.
De raser gjennom bygder og byer,
ingen er trygge, i hytte eller gods.
Himmelen dekkes av sorte skyer.
Han kommer, Han kommer til fots.
In the cold hours of the morn
I found you laying cold.
I knew it would be a day of mourn,
the last of a life so bold.
The night before, you were eager
to feel my warmth and love,
alas, gone was your vigour,
travelling to the above.
Your life was filled with wonder,
awake both day and night;
I will come see you yonder
when my time is right.
The last message you sent me
will never be forgot.
A moment which you lent me,
that I’ll relive a lot.
I wished for you to abide,
not to crack my hardened shell.
I was there by your side,
until your last heartbeat fell.
Thank you for your time, my friend,
you’ll always be with me.
Now a hole of pain I must fend,
until you again I’ll see.
Det hevdes at nordmenn er født med ski på beina. Jeg er et levende bevis på at det er feil. Mens andre fiser avgårde i rødmerkede løyper hele vinteren, vet hva de skal smøre med av ulike fargetyper fra Swix, har ørten par ulike ski stående i vedskjul og annet, og så videre. Jeg har ikke sånt. Jeg er grufull på ski, jeg er så nære en ski-katastrofe som en kan komme. Jeg er rett og slett en fatalitet. Ikke rart jeg oftest er helt alene der jeg går på ski. Noen ganger er jeg ganske sikker på at selv snøen viker unna fordi den vet at den vil få juling.
Les mer »
Jeg skjønner ikke helt greia med skikkelig fin mat, vin og bekledning som skal passe dertil. Jeg er ikke sky i fine selskap, men det er noe med staselig mat som gjør at noe av meningen med den blir borte. Mat er jo noe skal spises, konsumeres, forvandles fra en full tallerken til en velje og videre til noe mer eller mindre uappetittlig omgitt av kaldt vann og porselen på omkring tjuefire timer. Hvorfor skal da absolutt kokker, restauranter, brasserier og så videre absolutt ha det så himla fint? Alt ser jo like jævlig ut på den andre siden av prosessen, med mindre det har vært usannsynlig sterkt.
En norsk kokk vant Bocuse d’Or-konkurransen i år. I Frankrike. Mot franskmenn. Med norsk mat. Norsk mat trodde jeg begrenset seg til lutefisk, kjøttkaker, lapskaus og grandiosa, men det viser seg at noen velger å gjøre noe så utradisjonelt som å bruke andre råvarer, for på menyen til den godeste Geir Skeie sto retter som “Bakt torskefilet med lettrøkte kamskjell, torskebuk, kuler av grønn ertepuré og brandad Norsk Kabarét med erter, reker og løk. Rødbetkube med Jerusalem-artisjokk og sorte trøfler
Potet og purreløk servert med vaktelegg Sitron-sabayonne med reker”, og “Grillet oksekotelettkam med foie gras. Bakt okseindrefilet med sorte trøfler Stekt oksehale med selleri. Bakt persillerot med spinat og glaserte oksekjaker. Salat av grønne bønner, hvitløk og artisjokk. Brunet løkpyramide Poteter, sorte trøfler og margben. Saus av rødvin og havtang”.
Les mer »
