- “Unnskyld, De kan ikke bruke Deres medbragte iPod-høretelefoner for å høre på filmen vi spiller under turen,” sa flyvertinnen hos Thomas Cook Airlines da jeg gjorde et forsøk på åpenbar frekkhet. “De forstår, Deres ene stikk passer ikke inn i vårt dobbelsystem og kan kortslutte systemet slik at de som har betalt for sine høretelefoner ikke får brukt tjenesten overhodet.”
- “Du mener altså at jeg og de øvrige 205 passasjerene skal fraktes i adskillige kilometers høyde i tre timer i et fartøy hvor det tekniske anlegget kan svikte om jeg setter dette stikket inn for å høre på radiokanalene?” spurte jeg og koblet øretelefonene ut med et rykk, vel vitende om at jeg nå måtte lytte til en lydbok med samme baritone lyd som motorduren resten av turen. Flyvertinnen smilte sarkastisk til svar og takket for at jeg samarbeidet.
Les mer »
Å ta buss er slitsomt. Rutebuss, flybuss, selv langdistansebuss. De lukter, bråker og i verste fall krenger de, selv på helt rette strekninger. Men det jeg misliker mest med busser er ikke bussene selv, det er alle de som bestemmer seg for å ta nøyaktig samme buss som jeg.
I blant tar jeg bussen hjem fra jobben. Turen tar normalt 20 minutter i bil, og bussene presterer å bruke 80 minutter. Med andre ord bruker jeg en time ekstra på å utsette meg for en av den moderne verdens mest utbredte sosiale torturmetoder; trange ståplasser.
Les mer »
Photographic articles on the Internet usually concerns the technical aspects of photography, such as the latest CCD chip technology of certain camera producers or comparisons of f/1.4 lenses and f/1.8 lenses, or (if they are at all concerned with teaching photography) aperture values, lighting techniques, how slow shutter speeds will affect handheld exposures and so on. They all lack what’s the most important aspect of photography and what makes the difference between the digital photographs in exhibitions and what you see in one of the millions of Facebook snapshot galleries; how to make a good photograph.
Les mer »
Godteri er en sentral ting i dagens samfunn. Spesielt blant oss yngre. Jeg kjenner folk som er redde for mye som er såkalt usunt. Kjøtt er fysj, for kjøtt inneholder E250 – et tilsetningsstoff som i senere tid er bevist harmløst for mennesket. Det samme gjelder stoffets lillebror, natriumnitrat, eller E251. Også et tilsetningsstoff. Mange folk misliker disse E-stoffene, de er kun der for å hjelpe oss, ikke for å ta livet av oss. Men jeg skal ikke fortelle mye om E-stoffer nå, de som har interesse for E-stoffer har nok allerede lest en del om det på kreft.no, eller har slått opp bakerst i en skolekokebok for å finne ut hvilke E-stoffer hyperaktive barn ikke bør få i seg.
Les mer »
Rulletrapper har vært en del av storbyhverdagen i mange år og den har tett tilknytning til et av de største i-landsproblemer vi opplever, de fleste av oss omtrent daglig fordi vedlikeholdet ved ulike rulletrapper er like fraværende som renholdet på en gjennomsnittlig McDonald’s-restaurant. Før jeg presenterer problemet vil jeg dog nevne hva en rulletrapp er slik at også personer som stemmer på Senterpartiet og de som bor i storbyer med mindre enn 50 innbyggere også kan følge med.
Den første rulletrappen ble patentert i 1859 av Nathan Ames, en versjon som aldri ble bygget, sannsynligvis fordi Ames foreslo blant annet at den skulle drives manuelt og få ville søke på en så kjedelig jobb, selv på den tiden. I 1896 sto verdens første fungerende rulletrapp klar til bruk i New York, i den grad det kan kalles en rulletrapp, da det egentlig ikke var mer enn et hellende rullebånd. Den første europeiske dukket opp fire år senere i Harrods i London, og her hyret de inn en person som skulle ta rulletrapp hele arbeidsdagen for å vise kundene at det ikke var så skummelt og dødbringende som det så ut til. Disse var dog hydraulisk drevet, til manges store glede.
Les mer »
McDonald’s at the Louvre. It sounds like something is wildly amiss. Like Pepsi and Coca-Cola joining hands to produce the worst-tasting diet cola ever. Louvre used to be a place where art lovers and enlightened people could seek refuge from the zombies that make up most of our modern society, but this proposal is seemingly the Louvre’s true way of appreciating the core of their friends.
Yes, the Louvre has decided it wants to have a tremendous crap on all of the art-loving world. Instead of allowing this McDonald’s restaurant (and even a McCafé) to set down outside, some hundred yards away, it has accepted them inside its buildings.
Frankly speaking, I feel betrayed. They charge an enormous amount of money to allow entrance after spending several hours in a tourist-infested line, and when you now finally gain entry you’re finding yourself at McDonald’s. It’s horrible and terrifying. And rude as well!
So. The Louvre has a lot to do. They’re losing their image as a cultural icon in favour of becoming Americanised and even more commercial than they already were. Why not install a decent French restaurant instead? Welcome to the first installment of the modern money-obsessed aspect of the art world. Botticelli, Michelangelo and Vermeer would spin malevolently in their graves if they knew. For ages.
Oh, and by the way; this text is a wee bit short due to having been written on an iPhone. Sorry!
More information: Telegraph Les mer »
I’m living in a town boasting a massive 10 000 citizens. We have eight cinemas, a three storey library, three gas stations, so many roundabouts you’ll get dizzy simply from counting them, five American-style bingos and no pubs. Not a single pub. We have a few restaurants and pizzerias where beer can be ordered, but no real pubs. Nowhere you can enter, ask for a beer, sit down with the paper and relax and leave. This is a problem.
Imagine you’re worn out, tired and lazy after a long day at work. You haven’t even had the time to take a bathroom break to read the news from yesterday and decide you should drown your sorrows with a cold pint of the golden brew while reading. Your choice? Order a £25 pizza on the side or read the paper accompanied by aggrotech music at 105dB with psychedelic teenagers jumping around you shouting “Come on, dude, party out with us. Look, Peter’s about to throw a chair at the bartender! Go Peter!!”. You can’t. You could take a beer home, or skip the whole thing and meet yet another miserable day without one.
Les mer »
Once upon a time… in Nazi-occupied France. Yes, it is indeed the opening of a fairytale. And what a fairytale it is that the wizard of dialogue serves us in Inglourious Basterds, even in several languages! It is partly dark, partly sinister and specked with an immense amount of humour, wits and irony, perhaps even more so than we’ve seen in previous Quentin Tarantino features.
In the opening scene, we meet the Nazi “Jew hunter” SS Colonel Hans Larda (Christian Waltz), who is suspecting French dairy farmer Perrier LaPadite (Denis Menochet) is hiding a family of Jews in his house. Opening with a long and, as usual, superbly written dialogue, this pretty much sets the pace for the feature as a whole. The tension is at times unbearable, and the subtle details some die hard Tarantino fans will pick up, makes this a movie for everyone to enjoy.
Les mer »
