Arkiv for kategorien 'Noveller'

Solen sto lavt på himmelen og vinden strøk gresset forsiktig der Amzi og broren Yonatan satt. Likevel var det kjølig i luften nå som kvelden nærmet seg. Yonatan hadde nettopp fortalt en lang historie han hadde lest i engelsktimene på skolen, og Amzi hadde hørt på, levd seg inn i historien, sett bilder oppstå og forsvinne i fantasien. Yonatan hadde en fortellerevne som overgikk de flestes, og Amzi så veldig opp til sin bror. Historien handlet om en jøde i Amerika som hadde oppnådd en enorm rikdom gjennom kulturelle interesser, men som til tross for rikdommen alltid hadde langtet hjem til Israel. Til det enkle livet, hvor han hadde levd som dyrlege uten å tjene penger, men hvor han hadde hjulpet sine venner og folk som hadde dyr i nød. Det hadde gitt jøden en tilfredsstillelse han ikke kunne kjøpe for sine dollarmillioner.

Les mer »

Dag ut og dag inn er alt det samme. Alt er rutine. Gåturen til toget er blitt en vane, ikke lenger en befrielse fra en innendørs tilværelse. Den korte ferden fra togstasjonen til T-banen på Nationaltheatret stasjon kan gås i blinde uten verken å støte på folk eller møte problemer med svingdører eller trapper. Jeg vet når T-banen går, hvilket tempo jeg skal holde for akkurat å nå den, hvor jeg skal stå på perrongen for å få en dør rett fremfor meg, som igjen gjør at jeg kommer ut akkurat der jeg skal ved universitetet. Hjernen kobles ut hele veien. Den er blitt så vant med å være inaktiv at den ikke lenger skrur seg på.

Les mer »

Mennesket søker en stadig stimulans i å se andre menneskers død gjennom film og fjernsyn. Det gir oss ikke en følelse av at vi lever, men en følelse av at vi er bedre enn de som dør.

PÃ¥ skolens nedslitte, bedritne røykehjørne stÃ¥r unge Noen. Den falske blondina vi alle har sett tusen ganger. Et ansikt med blodsprengte øyne som bevis for en dÃ¥rlig døgnrytme, malt til trengsel med alle mulige former for billig sminke og kosmetikk fra billige kleskjeder du finner pÃ¥ hvert gatehjørne i byer. Om du hadde sett Noen, ville du aldri kjent henne igjen to minutter etterpÃ¥. Lik absolutt alle andre pÃ¥ sin alder, et masseprodusert utseende. Glemmebokstoff. Noen stÃ¥r der, pÃ¥ dette røykehjørnet, omsluttet av tre – fire like venninner, med en billig røyk i kjeften. Et liksom-voksent menneske langt fra alt som kjennetegner intellektualitet. Rett og slett ei hverdagshore.

Les mer »

Nå løper jeg. Så fort jeg bare kan. Bortover gresset. Det er ingen spesiell grunn til det, ingen årsaker til hvorfor jeg skal løpe, det bare ble sånn. Menneskets mest primitive form for hurtigtransport. Og jeg skal si det går unna. Småfluer og insekter fyker forbi fortere enn på lenge, og de små gresstråene slår mot de bare føttene mine så det småklør litt inntil jeg stopper. Men hvorfor skal jeg stoppe? Den varme sommervinden river i håret, akkurat som en hårføner. Jeg hører ikke hva folk skriker og roper til meg, vinden som fyker forbi ørene lager for mye lyd. Det er godt å løpe når man kan løpe så fort og uforstyrret. Selv om man blir sliten og svett av det. Det bidrar. Ikke i stor grad, men i liten grad. Og mange små grader gjør en stor å, en stor grad. Og da er det bra å løpe fort, å slå sammen mange små grader, mange små gleder, til en stor. Så man slipper å bli lei.

Ikke alle lyder stenges ute. Langt borte kan jeg vagt høre en motor, en høylytt motor. Kanskje er bonden ute på jordet sitt med skurtreskeren, eller kanskje er noen ute og klipper sin egen gressplen? Hvem vet? Men det er ikke viktig for meg å vite det. Ingenting er viktig nå. Bare det å løpe. Og det er det jeg gjør. Som ei kule. Og jeg tenker. Altså er jeg. Cognito ergo sum. En grunnleggende setning innenfor filosofi, og kanskje det glupeste som noen gang er kommet ut av Frankrike. Jeg har aldri vært i Frankrike. Kanskje skulle jeg løpe dit en gang? Bare for moro skyld. Og for å vise at beina mine ikke setter grenser for hvor jeg kan befinne meg i verden. Det er jo ikke så langt. Og det går fort. Spesielt nå. Beina går som trommestikker over marka. Fort, fort, fort!

Les mer »

Nok en dag sto sola høyt på himmelen. Og nok en dag var det som om et slimlag av nedbørsskyer dekket for den. Marius satte seg opp i sengen sin og lot blikket vandre fra vinduet mot føttene. Vekkerklokken tikket der den sto på det nypolerte nattbordet hans. Det var en gyselig vekkerklokke. Grønn og gammel med to halvkuler på toppen som skapte en fryktelig lyd hver gang metallpinnen under dem begynte å svinge seg fort fra side til side. Han ville egentlig ikke ha denne vekkerklokken der, men han hadde heller aldri orket til å fjerne den. Han bøyde seg ned og fikk på seg klærne etter litt om og men. Er man trøtt er man trøtt, tenkte han grettent og reiste seg for å ta de femten daglige skrittene mot badet. Faren hans kjeftet på moren. ”Hvor er kofferten min? Jeg sa til deg at den skulle stå akkurat der jeg forlot den i går! Hvor har du gjort av den, di merr!” var ordene som runget gjennom den lille leiligheten i toppetasjen. ”Hold kjeft, Pål! Den står der du satte den da du kom hjem!” kom grettent til svar fra kjøkkenet hvor Marius’ mor ordnet frokosten deres. Alltid skulle det være slik. Alltid et helvete om morgenen med kjefting og roping gjennom huset. Marius kunne ikke erindre en eneste dag uten denne stemningen i huset. Aller helst ville han bare komme seg langt bort. Skolen var ikke stort bedre, men i det minste var det et annet sted enn her.

Les mer »