Arkiv for kategorien 'Poesi'

En gård står igjen, så ensom og forlatt,
uten en sjel til å bo i dens varme.
Midt i et land, så mørkt og forhatt,
hvor samhold svekker og påfører harme.

De raser gjennom bygder og byer,
ingen er trygge, i hytte eller gods.
Himmelen dekkes av sorte skyer,
når de kommer, de kommer til fots.

En gylden stige senkes ned
mens vinduers lys fordufter.
Alt for mange sjeler går med
når Han sine lakeier lufter.

De raser gjennom bygder og byer,
ingen er trygge, i hytte eller gods.
Himmelen dekkes av sorte skyer.
Han kommer, Han kommer til fots.

Under en gråtende himmel
et stormende hav,
starter et spill.
En mann finner mannskap,
til en reise. Men
ingen aner hvortil.

Et mannskaps disharmoni,
et voldsomt mytteri,
gjør reisen vill.
Uten kaptein går reisen
ei videre,
dit hvor skipet lengter til.

En navigatør i sitt skip
på en varmens sandsjø,
omfavnet av ild.
I den syvende ring
der minotauren råder,
holder han til.

Bølger av blod.
Havet brenner.
Treskipet slukes
i et evig åndedrag
uten luft.

Elvebredden rødmer.
Klippene røper
dødens nærvær.
Der, et land
uten liv.

Helheten en ødemark.
Han får sin vilje
i en verden hvor
altet synker stadig dypere
i glemselen.

(Read the English version)

Under evig solskinn
i det varmens landskap,
finnes ingen likemenn.
Enhver er forskjellig
i sandens evighet.

Det timeglass som snus
føder en ny vår
til sanden renner ut.
Et intet skapes,
der hvor før var liv.

Mørket og kulden
hindrer en oppvåkning
på ferden mot våren.
Dødt er det løv
som tar meg hjem.

Ved skipets ende, der sto et par
hvite og sorte var klærne de bar.
Solen strålte gjennom tegninger
av hvite mennesker med vinger.
Et lykkens øyeblikk fant sted,
men Han befant seg like ved.
Klokken slo i det hvite tårn,
en solskinnsdag den vakre våren.

Den natt ble drømt et mareritt,
hun ble av sitt eget sinn bitt.
Den grønne drøm helt uten ende.
Hun våknet aldri, hun slapp å kjenne.
Et lykkens øyeblikk fant sted,
og Han befant seg like ved.
Klokken slo ei for Ham forhatt,
om våren, en vakker natt.

Les mer »

Korstog forbanner sin verden.
De syke omfavnes av flammer.
Videre, langs kysten går ferden,
men også troende vil slås av Dødens hammer.
Kalvehoder fødes av smittede kvinner.
En pest som utsletter alle minner.

En dødskultur i skumringen brygger,
landsbyer mister sitt rykte og ry.
Den Svarte går ei mer i skygger.
En nattsvart kråke flyr mot sky.

Et kammer uten varme.
Et gulv av stein.
Mørket omfavner nakne kropper,
kulden svøper frosset hud.
Det er ikke slik at ulykken stopper.

Et kammer uten lys.
En vegg av stein.
Gitter stenger varmen ute.
Fraberøvet uten skyld.
Ingen tenkte, ingen spurte.

Et kammer uten oppgave.
En kropp uten liv.
Uskyldens seier er omme.
Vokterne overså det hele.
De visste den ville komme.
De visste det. De også.

Jeg føler ingen smerte.
Jeg føler ingen sorg.
Dysterheten preger
et virkelighetsbilde
uten sannhet.

Jeg føler ingen kulde.
Jeg føler ingen ensomhet.
Mørket holder tilbake
skygger fra skapninger
uten uskyld.

Jeg føler ingen frihet.
Jeg føler ingen verdi.
Livet har skjult alle
lysets vakre bilder
uten vegger.

Du er i sort, vakt.
Vakt, du er i sort.

Neste »