Arkiv for kategorien 'Poesi'

Se!

FÃ¥ vekk duggen fra
pupillen.
Se alt som en turist.
Ukjent i kjente omgivelser.
Lær å se.
Se!

Being silent at the tip,
disturbing the waves so gently.
The fresh wind touching a red lip,
which was warm so recently.
Found amongst the rocks in sand,
leaving traces in the air.
A prisoner in her own land,
a case that wasn’t fair.

By the shore, a faint light,
never to be seen again.
Slowly dying by her sight,
this shall be her den.
Heat turning into cold,
never to get warm.
A life that never got old,
captured by the storm.

In the end to be seen,
stiff as a log.
The air ever so clean,
is gone with the fog.

Without thee, I count for none,
Thy breath, thy smile, I feel alone.
With thee there, time stood still,
I did it; it was all thy will.
Thy only mourn will be a sigh,
Come the day on which I die.

Alas, I deserve thee not.
Thou doth flourish when I rot.
My lonely grave is all barren,
For the dead I do my errand.
Thy only mourn will be a sigh,
Come the day on which I die.

Forevermore, I will stand true
When we dead all thee subdue
Where all the flowers do thrive
Is the place I may survive.

Det døde hav i mitt kjød
har født en ensom havn.
Hver en dag til samme tid
straffer de meg med sitt savn.
Der står en døende kravell
den råtner, kollapser sakte.
Men mer enn den skal dø i kveld
når havnens skjønnhet druknes
skal skipet leve likevel.

Hun kaster anker og sukker stille,
synger trist i brann.
Så sped bestående av papir,
skriker seg til kaldere vann.
Det synker og ingen synger med meg,
derfor har jeg angst.

Skipet blør fra sin mast,
blandes tynt i havets barm.
Og når solen skinner mot dem om natten,
er der alltid noen som gråter med meg.
En eviglang reise, uten mål
sulten et gode, kaldt som stål.
Derfor har jeg angst.

Og når solen skinner for meg om natten
er der ingen
som gråter med meg.

« Forrige