Busser

Å ta buss er slitsomt. Rutebuss, flybuss, selv langdistansebuss. De lukter, bråker og i verste fall krenger de, selv på helt rette strekninger. Men det jeg misliker mest med busser er ikke bussene selv, det er alle de som bestemmer seg for å ta nøyaktig samme buss som jeg.

I blant tar jeg bussen hjem fra jobben. Turen tar normalt 20 minutter i bil, og bussene presterer å bruke 80 minutter. Med andre ord bruker jeg en time ekstra på å utsette meg for en av den moderne verdens mest utbredte sosiale torturmetoder; trange ståplasser.


Jo, det har seg nemlig slik at jeg ofte kommer inn i en stappfull buss som tar meg halve veien hjem. Det lukter søppel, det lukter svette, det lukter drittunger og det lukter buss. Der skal jeg stå i 40 minutter og febrilsk forsøke å holde balansen mens bussjåføren gjør sitt ytterste for å gi meg og de andre stående passasjerene en utfording.

På neste holdeplass, etter en hard oppbremsing som får alle de stående til å plutselig bekrefte at dominoeffekten stadig fungerer under påvirkning av bevegelsesenergi, kommer det på en fyr som gjør at bussens ene side får overvekt om han ikke står i midten. Han har mp3-spiller med mulighet for meget høye lydnivåer og dette skal han vise frem til alle, selv de som i utgangspunktet forsøker å bruke sin egen.

NÃ¥r bussen aksellerer igjen fÃ¥r vi bekreftet en gang til at dominoeffekten fungerer med bevegelsesenergi ogsÃ¥ under motsatte forhold og at den spesielt virker pÃ¥ vÃ¥r nye venns kroppsfett mens han strekker seg mot et hÃ¥ndtak som henger fra taket. Alltid tar han det som henger like fremfor meg og gjør det hele mer ubehagelig med sin sentrifugalmasserende kroppsmasse. Det er da jeg endelig tør Ã¥ trekke pusten og oppdager at han har løpt for Ã¥ nÃ¥ bussen…

Det er virkelig noe eget med svette mennesker. Det virker som om de alle har en slags innebygget søker som finner andre mennesker som sjeneres av sur kroppslukt, og at de deretter tar en slags makaber hevn mot samfunnet ved å oppholde seg lengst mulig med folk som ville emigrert for å unngå dem.

Rett før min holdeplass bestemmer slike svette mennesker seg for å forlate bussen, og jeg føler en indre glede av å endelig slippe lukten av dem. Men etter vedkommende har forsvunnet ut bussdøren sitter lukten igjen. Den har sunket inn og befestet seg i veggene i bussen og skal plage meg helt til reisens ende. Iblant skal den til og med ta bo i nesgangene mine, så selv ikke mentholatum eller hornsalt har noe de skulle ha sagt.

Jeg stiger sÃ¥ ut av bussen, ut av kollektivtransportens rullende sildetønne, og venter i regnet i en støyende, trafikkert gate hvor enhver kjederøyker samler seg rundt meg som om jeg er et naturlig møtepunkt for dem. Akkurat nÃ¥r regnet gir seg kommer neste buss som skal ta meg helt hjem. Den er enda fullere enn den første, bussjÃ¥føren har ikke hender og det eneste stedet jeg kan finne en halv ledig kvadratmeter, stÃ¥r en haug tykke mennesker i joggedress. De har vært pÃ¥ intensivturn sammen og avsluttet økten med ansjospizza og hvitløksbrød. Og sÃ¥ er det pÃ¥’n igjen – bussen og menneskene er forskjellige, men situasjonen er stadig den samme. Men denne gangen er jeg forberedt – jeg har nemlig spist erter!

RSS Kommentarer

Legg inn en kommentar