En Fiksjonell Idé

Denne teksten er kun et utdrag av en større tekst, og er ment som en kort presentasjon av en fiksjonsbasert idé.

Radioen slår seg på til det vanlige, vante forbanna klokkeslettet. Alltid samme klokkeslett. Likevel er ikke kroppens biologiske ur tilpasset samfunnets tider. Det funker aldri. Hver dag er det samme ritualet. Alltid sent ute. Alltid stresset om morgenen. Noen ganger er det ikke en gang verdt bryet å stresse, man tar seg bare god tid og slapper av. Hastverk er lastverk. Lastverk betyr at man lettere kan gjorde feil. Det skal ikke skje. Det ville sette en i et dårlig lys. Å være satt i et dårlig lys er ikke bra for en. Det virker nedgraderende, en blir et svakt menneske. Ingen liker å settes i et dårlig lys. Ingen liker å være svak. I samfunnet skal man være sterk, man skal ha et godt rykte, man skal likes fra alle kanter. Selv om det er helt umulig, er det alles ønske. Alle kan ikke likes, alle kan ikke være sterke. Om alle er sterke, er ingen svake, og om ingen er svake kan da noen være sterke? Om alle er like, kan man da like noe bedre enn annet? Kan man unngå hat? Et samfunn uten hat kan ikke like, ingen kan likes uten hat. Samfunnet fremhever alltid individer. Se bare på alle kjendisene, rikingene, de vellykkede og de pene. De får stadig dekning i mediene, de er mektigere enn alle andre. De likes bedre, og de hates verre. Det finnes ingen kjendis som ikke er forhatt, og det finnes ingen kjendis som ikke er likt. Det er ikke vi som bestemmer. Samfunnet bestemmer. Det bestemmer hva folk skal mene. Det folk mener er lov. Motsetter man seg blir man ikke likt. Man blir svak. Man skyves ut av allmennheten og står på sitt eget isfjell. Man kan ikke gjøre annet med det enn å følge majoriteten. Og følger man den mister man individualiteten. Mister man individualiteten blir man svak.


Frokosten er på bordet. Vanlig, gammelt tørt brød med ost som svetter når den treffes av solstrålende som faller inn gjennom ruten. Og pølse som svetter. Til sammen skapes en svak, men likevel kvalmende odør. Det er ikke rart matlysten er en saga blott. At den er borte. Selv om man ikke har spist siden lenge før man la seg kvelden før. Matlyst om morgenen eksisterer ikke. Dens fortoning forsvinner enda mer når pølsene og osten på brødet svetter og brødet er tørt og hardt. Selv fengsler serverer bedre mat. Selv hjemløse spiser bedre frokoster enn dette. Brød er overvurdert, sterkt overvurdert. Det finnes ingen mennesker som elsker brød. Man tar brødet som en selvfølge. Den yngre generasjonen bryr seg ikke om brødet i det hele tatt. Dersom brødet forsvant fra markedet ville de ikke merket det. Ikke melk heller. Eller smør. Går man i butikken uten å ha kjøpt brød, melk eller smør, ser folk rart på en. Da er man en einstøing. Man aksepteres ikke akkurat der. Samfunnet har bestemt det. Akkurat sånn skal det være. Skiller man seg ut fra dette, så er man kjørt. Man har ingenting å stille opp med. Og denne helvetes frokosten kan ikke spises lengre. Kanskje har til og med butikkene kuttet å selge brød så alt man kan spise er ost med pølse. Man mangler en plattform. Det er som å sove med dyne og pute, og uten madrass. Søvn uten madrass gjør en trøtt. Er en trøtt fungerer man ikke. Da kommer man sent. Som vanlig. Er man sen for ofte blir man individualisert. Svak. Alene.

Venting på kollektivtransport på tom mage. Det er ikke bra å vente. Alt burde gått akkurat når en kom. Venting er noe samfunnet burde vært foruten. Det gjør folk frustrert. Det gjør at man kommer enda senere enn en burde. Selv om man ikke holder tidsfrister, så må man vente på at man skal kunne komme senere. Det er alltid slikt. Noen ganger kommer til og med det man venter på for sent, og da blir man enda senere. Man kan ikke noe for det, men likevel er det ingen brukbar unnskyldning. Man slipper aldri unna å få skjenn. Alltid skjenn. Alltid skal alle se på en når en kommer for sent. Det slår aldri feil. Og når alle ser på en er man individualisert. En person som står foran en haug andre. De andre er en majoritet. Majoriteten som kom til rett tid. En selv en minoritet. Minoriteten som kom for sent. Igjen. Som vanlig.
Ventingen er uutholdelig. Man har gått fort for å rekke bussen. Man har gått veldig fort, og man har blitt varm. Man svetter. Ikke bare lite, men en hel del. En voksen mann svetter to liter daglig i gjennomsnitt. Det ville vært fint å kunne spre dette utover hele dagen, fremfor å ta det i større doser nå og da. Det lukter om man svetter. For å kvitte seg med lukten må man bruke parfyme eller deodorant. Bruker man for lite lukter man svette, bruker man for mye lukter man for sterkt og skiller seg ut. Det gjelder å gå inn i mengden. Kamufleres av alle andre. Ikke skille seg ut på noen måte, med mindre en ønsker å bli kjendis. Da må man gjøre noe spesielt for å skille seg ut. Tjene veldig mange penger, gifte seg med en skuespiller eller finne på noe veldig smart. Fåtallet gjør det. Fåtallet blir kjendiser. Resten er en del av majoriteten. Og lukter man for sterkt i majoriteten virker det som om en ønsker å skille seg ut blant dem. Som om en prøver for hardt å bli kjendis uten å få det til. Som om en ønsker å hates. Hvorfor hates individualistene? Hvorfor hates ikke majoriteten? Hvorfor?

Dårlig tid om morgenen betyr at man ikke nødvendigvis rekker å sette på kontaktlinser. Da går man omkring med dårlig syn. Har man det må man bruke briller, dersom man glemte kontaktlinsene. Med briller skiller man seg ut. Man trenger noe ekstra for å klare seg, for å være som majoriteten. Man er svakere enn majoriteten, men blir likevel nesten en del av den. Med disse akrylbaserte kontaktlinsene blir man en del av majoriteten. Ingen ser dem. De er for subtile. Derfor går man inn i mengden som en av mange. Man blir en del av dem. Man er ikke lenger synlig svak, selv om man er svak. Svake skiller seg ut. Ingen liker svake med mindre man jobber med dem. Da er de svake blitt en jobb. Å tjene penger på svake er noe majoriteten liker. Salg er å tjene penger på svake, fordi de svake selv ikke klarer å lage det de trenger, og derfor må kjøpe det i stedet. Er man flink til å selge, kan en knekke mang en svak person. Man kan knuse de svake som selger. Sykehusene tjener penger på de svake. Politiet tjener penger på de svake når de svake kjører for fort for å føle at de er en del av majoriteten. Så får de en bot som de betaler, fordi politiet er sterkere enn dem. Fordi samfunnet er sterkere enn dem. Ingen kan stå i mot samfunnet.
Hoteller liker ikke syvsovere. Folk som sover for lenge på hotellet blir kastet ut uten å rekke å dusje. Uten frokost. Selv om man bor i en leilighet på hotellet med sin egen mat. Selv om man ikke har bestilt frokost. Man skal være ute før klokka elleve. Det er regelen. Noen hoteller har andre regler, men elleve er mest populært. Sover man til klokka elleve, så er det ut. Da får man ingen godvilje. Kanskje får man til og med et tillegg på hotellregningen så man må betale mer selv om man ikke fikk mer. Man risikerer alltid å betale mer. Noen steder må man betale mye mer. Selv om man kanskje ikke har fått mer. Ting koster. Tid er penger. Selv ti minutter er penger. Folk er griske. Penger er alt som står i hodene på mange. Penger er viktigere enn liv, penger er viktigere enn helse, penger er det viktigste av alt. Folk ville drept sin egen svigermor for penger. Sin egen kone. Noen til og med sine egne barn. For penger. Det dreier seg sjeldent om etikk, det handler om pris. Alt har sin pris. Alt kan kjøpes. Det finnes knapt grenser. Man slipper aldri billig unna noe. Spesielt ikke i storbyer. London, New York, Dubai, Helsinki, Berlin, Oslo. Oslo, verdens dyreste storby. I den grad den kan kalles storby i global sammenheng. Verdens dyreste by. Oslo kan gjøres billig. Men da forsvinner pengene. Da er det ikke lenger lønnsomt. Det som ikke lønner seg er ikke verdt å vurdere. Det kan forkastes. Gratis skiller seg ut. Gratis i kommersiell sammenheng finnes ikke. Hadde det vært noe slikt som gratis i kommersiell sammenheng er det for å gjøre en enda svakere enn hva en allerede er. Som smaksprøver. Man er svak for pizza, man smaker litt ny pizza gratis, og kjøper pizza. Selv om den er dyrere. På sikt er det lønnsomt. På sikt gjør man penger. Penger er alt. Samfunnet elsker penger. Uten penger skiller man seg ut. Man blir en individualist.

Se på uteliggerne. De sover ute. De må spørre folk om penger. I stedet for å spørre folk om mat eller liknende spør de om penger. Det er alltid penger. Aldri noe annet enn penger. De fryser, men i stedet for å be om en tykk genser, ber de om penger. Folk vil mye heller gi fra seg en gammel lusekofte enn en tier. En tier er penger. Penger må ikke gis bort, det må spares, det må brukes på en selv. Om noe går i stykker blir man sint fordi det koster penger å kjøpe noe man allerede har. Likevel kjøper man seg nye CD-er når man allerede har en del CD-er. Man blir aldri sint om man må kjøpe nye CD-er, selv om det blir som å se to sider av samme sak.
Uteliggerne fryser, sulter, tar stoff og nyter rusen. Det er ikke bare derfor de skal ha penger, og det er ikke alle som gjør det, men mange gjør det. Mange ødelegger helsen sin slik. Det er viktigere for folk å selge narkotika og tjene penger enn å bevare medmenneskers helse. Penger er viktig. Heller penger enn at naboene lever godt. Har man penger er man ikke fattig, man slipper å sove ute. For sover man ute er man fattig. Man er ikke flink med penger, som majoriteten. Man er fattig. Man er svak. Man skiller seg ut.

RSS Kommentarer

Legg inn en kommentar