Viktigheten Av Et Menneske

Stjernebildet Orion har vi alle hørt om. Opptil flere ganger. Det er lett gjennkjennelig på nattehimmelen, med tre stjerner i beltet og de fire stjernene omkring dette som utgjør hele stjernebildet. Herfra til stjernebildet Orion er det 1 500 lysår, med andre ord ville man brukt 18 millioner år på å kjøre dit med en hastighet på 60 km/t. En liten nabo til Orion på himmelen er Tarantelltåken. Tarantelltåken er 500 lysår i diameter og ligger 160 000 lysår unna, altså over hundre ganger så langt bort som Orion. Likevel er den godt synlig herfra. La oss si at de to hadde skiftet plass. Ikke at det ville vært bra, det ville selvsagt medført at en gedigen stjernetåke hadde infiltrert vår egen galakse Melkeveien og samtidig ødelagt mye av tyngdekreftene omkring oss og følgelig skapt enorme katastrofale resultater og utslag på jorden og alt rundt den. Men dersom det hadde latt seg gjøre, så ville tåken lyst sterkere her enn en fullmåne. Dens lys ville skapt skygger her. Månen er betydelig nærmere oss enn som så. Månens avstand til jorden tilsvarer en tjuefemmillions del av et lysår.


Tanken pÃ¥ at det finnes slike ting der ute, medfører ofte at vi mennesker føler oss smÃ¥. Mennesker vil ikke være smÃ¥. Det finnes teorier som gjør mennesker enda mindre. La meg forsøke meg med et eksempel; alt vi kjenner rundt oss er laget av elementærpartikler, som sammen utgjør atomer. Atomene er bestanddeler i molekylene som i enorme mangfold er ingredienser i ting vi ser omkring oss, og ting vi ikke ser. For Ã¥ gi dere en pekepinn kan jeg nevne at det trengs to millioner hydrogenmolekyler for Ã¥ dekke et punktum i en bok, eller her. I disse atomene gÃ¥r elementærpartiklene omkring en kjerne, akkurat slik jorden gÃ¥r rundt sola. Dere skjønner kanskje allerede hvor jeg vil – at jorden er en slik elementærpartikkel og at solen utgjør en atomkjerne? Feil. Jeg vil ta dette enda lengre.

Melkeveien er 100 000 lysÃ¥r i diameter, og det stemmer helt Ã¥ si at Orion da er nødt til Ã¥ være en del av Melkeveien. Vi mÃ¥ reise nesten 50 000 lysÃ¥r for Ã¥ komme til kjernen av Melkeveien, forutsatt at jorden og vÃ¥rt solsystem befinner seg nære kanten av en av Melkeveiens mange armer. Ett lysÃ¥r er 9 460 730 472 580 km, altsÃ¥ den distansen lyset tilbakelegger pÃ¥ ett Ã¥r, noe som tilsier at lyshastigheten er 1 079 252 848,8 km/t. Undersøkelser viser at dersom mennesket reiser i denne hastigheten vil vedkommende omdannes til plasma, en ionisert gass. Det spekuleres i at ved hastigheter høyere enn lysets hastighet ikke er oppnÃ¥elig, og at man derfor vanskelig kan gjennomføre tidsreiser tilbake i tid. Det er egentlig like greit, ettersom man da ville vært plasma nÃ¥r man kom frem. Over til dette vesle igjen. Jorden omkranser solen som igjen omkranser Melkeveiens kjerne. Her kommer det vesle inn – det er teorier som foreslÃ¥r at solen er en slik elementærpartikkel som sirkulerer rundt en atomkjerne i et komplekst molekyl, vÃ¥rt univers. Hva om dette molekylet, som vÃ¥rt solsystem er, utgjør en bestanddel i en luftpartikkel pÃ¥ en liten jord i et nytt univers over vÃ¥rt? Og om det universet igjen er et molekyl i nok et univers. NÃ¥ har jeg fÃ¥tt deg til Ã¥ tenke, vel?

Klart, dette medfører mindreverdighetskomplekser blant oss mennesker, vi som i utgangspunktet føler oss sÃ¥ viktige. Er vi egentlig sÃ¥ viktige som vi skal ha det til? Finnes det noe mer enn dette? Er vi fanget her for alltid? Vil vi noen gang oppleve et nytt univers hvori dette universet vi nÃ¥ lever i kun er et molekyl? En kan bare spekulere…

En kommentar til “Viktigheten Av Et Menneske”

  1. Jørgenon 27 Aug 2007 at 19:29

    Flott tekst, Tor.
    Morsom tanke, ja. Og det er så absolutt mange rundt omkring her i verden som kan trenge en stor dose av et slikt gigantisk mindreverdighetskompleks.

RSS Kommentarer

Legg inn en kommentar