Jeg Løper

Nå løper jeg. Så fort jeg bare kan. Bortover gresset. Det er ingen spesiell grunn til det, ingen årsaker til hvorfor jeg skal løpe, det bare ble sånn. Menneskets mest primitive form for hurtigtransport. Og jeg skal si det går unna. Småfluer og insekter fyker forbi fortere enn på lenge, og de små gresstråene slår mot de bare føttene mine så det småklør litt inntil jeg stopper. Men hvorfor skal jeg stoppe? Den varme sommervinden river i håret, akkurat som en hårføner. Jeg hører ikke hva folk skriker og roper til meg, vinden som fyker forbi ørene lager for mye lyd. Det er godt å løpe når man kan løpe så fort og uforstyrret. Selv om man blir sliten og svett av det. Det bidrar. Ikke i stor grad, men i liten grad. Og mange små grader gjør en stor å, en stor grad. Og da er det bra å løpe fort, å slå sammen mange små grader, mange små gleder, til en stor. Så man slipper å bli lei.

Ikke alle lyder stenges ute. Langt borte kan jeg vagt høre en motor, en høylytt motor. Kanskje er bonden ute på jordet sitt med skurtreskeren, eller kanskje er noen ute og klipper sin egen gressplen? Hvem vet? Men det er ikke viktig for meg å vite det. Ingenting er viktig nå. Bare det å løpe. Og det er det jeg gjør. Som ei kule. Og jeg tenker. Altså er jeg. Cognito ergo sum. En grunnleggende setning innenfor filosofi, og kanskje det glupeste som noen gang er kommet ut av Frankrike. Jeg har aldri vært i Frankrike. Kanskje skulle jeg løpe dit en gang? Bare for moro skyld. Og for å vise at beina mine ikke setter grenser for hvor jeg kan befinne meg i verden. Det er jo ikke så langt. Og det går fort. Spesielt nå. Beina går som trommestikker over marka. Fort, fort, fort!


Gjennomsnittlig går et menneske omlag 160 000km i løpet av livet. Fire ganger rundt jorda. En løpetur til Frankrike bør bli barnemat. Jeg må høre med Color Line om de har tredemølle på båten, for her skal det ikke hviles, her skal det løpes så det griner etter. Som Forrest Gump gjorde. Og når jeg kommer til et sted i Frankrike, kanskje med mange andre, som i filmen, så stopper jeg bare. Helt uten videre. Et sted i intet, hvor ingen kan finne på noe. Og der setter jeg meg kanskje ned, og blir sittende, slapper av og koser meg. Kanskje setter de andre seg ned også og hygger seg sammen med meg. Eller kanskje er de blitt motivert til å løpe videre? Kanskje starter jeg en løpebølge som går hele veien ned til spissen av Sør-Afrika? Og hvem vet om det stopper der?

Samtidig kan man jo også løpe for langt. Kanskje vet jeg ikke at jeg er i Frankrike før jeg møter på Andorra, eller fjellene i Nord-Spania. Fjellene som skiller den iberiske halvøy fra kontinentet. Pyrineene. Eller kanskje jeg tror jeg er i Frankrike allerede når jeg kommer til Belgia, for der snakker mange fransk og byer har franske navn. Bør jeg starte nå? Eller kanskje utsette det til jeg er litt bedre trent? Og hvorfor skal mennesker absolutt trene, vi trener jo bare for å være istand til å gjennomføre trening, som vi igjen gjør fordi vi vil være godt trent, for å gjennomføre mer trening. Det er en ond syklus det der. Kanskje er det like greit å stoppe før det blir for mye av det? Før man har overkropp som en fyrstikkmann og underkropp på størrelse med en okse. Med unntak av smådeler, vel å merke. Og hvordan stopper man egentlig? Hva om jeg under løpingen har glemt hvordan man stopper. Det tror jeg jaggu jeg har gjort. Når man tenker over det, så husker man ikke hvordan man stopper opp, hvordan man bremser. Det er en slik ting man bare vet når man faktisk gjør det.

Det går fort unna nå. Insektene har jeg ikke lagt merke til i det siste. Jeg har vært for dypt betenkt. Langt inne i andre ting. Immersiv. Jeg har hold, også. Jeg vet ikke hva det kommer av, men jeg er tydeligvis i stand til å produsere det. Selv om det krever sin mann å produsere et hold. Det gjør litt vondt. Ikke veldig vondt, men litt. Såpass at man kjenner det, og vil bremse og ta en pause. Bare man husker hvordan man bremser. Fort går det likevel. Det blir langt å gå hjem, og ikke kommer jeg til å gå like fort. Eller løpe. Holdet tar overhånd for tidlig. Det er ikke bra. Er hold bra for kroppen? Er det kanskje et tegn på at vi bør gi oss?

Jeg ser en plen. Jeg ser mange små insekter. Jeg ser beina mine gå fort, føttene mine i røde sko som knapt berører bakken, jeg ser plenen igjen. Den er grønn. Jeg ser skyer, jeg ser horisonten. Jeg kjenner vinden blåse, jeg kjenner en vag smerte. Jeg kjenner meg desorientert, jeg ser himmelen. Rett foran meg. Himmelen. Jeg løper ikke mer.

RSS Kommentarer

Legg inn en kommentar