En Bryllupsreise

Ved skipets ende, der sto et par
hvite og sorte var klærne de bar.
Solen strålte gjennom tegninger
av hvite mennesker med vinger.
Et lykkens øyeblikk fant sted,
men Han befant seg like ved.
Klokken slo i det hvite tårn,
en solskinnsdag den vakre våren.

Den natt ble drømt et mareritt,
hun ble av sitt eget sinn bitt.
Den grønne drøm helt uten ende.
Hun våknet aldri, hun slapp å kjenne.
Et lykkens øyeblikk fant sted,
og Han befant seg like ved.
Klokken slo ei for Ham forhatt,
om våren, en vakker natt.


Et mareritt som stadig flykter,
mellom hus og sinn og sjelens lykter.
Han så henne sove, merket ei
at kulden rundt ham bredte seg.
Et lykkens øyeblikk fant sted,
og Han befant seg like ved.
Klokken slo, men slukket ei sorgen,
denne iskalde vårmorgen.

Intet gjensto, kun vår mare,
sjelens sår, sjelens fare.
Seiret hadde lykkedemonen,
som nå iførte seg Dødskronen.
Et lykkens øyeblikk fant sted,
og Han befant seg like ved.
Tomheten utgjorde evighetens gang,
og fuglene sang ei mer sin sang.

RSS Kommentarer

Legg inn en kommentar