To Drømmer Gått i Oppfyllelse

Mennesket søker en stadig stimulans i å se andre menneskers død gjennom film og fjernsyn. Det gir oss ikke en følelse av at vi lever, men en følelse av at vi er bedre enn de som dør.

PÃ¥ skolens nedslitte, bedritne røykehjørne stÃ¥r unge Noen. Den falske blondina vi alle har sett tusen ganger. Et ansikt med blodsprengte øyne som bevis for en dÃ¥rlig døgnrytme, malt til trengsel med alle mulige former for billig sminke og kosmetikk fra billige kleskjeder du finner pÃ¥ hvert gatehjørne i byer. Om du hadde sett Noen, ville du aldri kjent henne igjen to minutter etterpÃ¥. Lik absolutt alle andre pÃ¥ sin alder, et masseprodusert utseende. Glemmebokstoff. Noen stÃ¥r der, pÃ¥ dette røykehjørnet, omsluttet av tre – fire like venninner, med en billig røyk i kjeften. Et liksom-voksent menneske langt fra alt som kjennetegner intellektualitet. Rett og slett ei hverdagshore.


Ingen bommer røyk av Noen. Det liker hun ikke. De får spørre sine egne foreldre om penger, bli bortskjemt på egenhånd. Dessuten veit Noen aldri når hun får bruk for en røyk etter skolen. Hun veit aldri hvor hun ender opp etter såkalt endt skoledag. Etter lærerne er blitt trakassert, medelever mobbet og et par slag er blitt utdelt til klassens elevrådsrepresentant. Tapere, som Noen liker å kalle dem. Tapere, som de er.

Noens mor forbereder alltid middag, selv om Mor vet at datteren ikke vil komme hjem til middag. Noen er opptatt med hobby. Ligge på et frottélaken, kjedet av en svettende kropp som med repetitive bevegelser ikke gir Noen stimulans på noen annen måte enn stimulansen ved å vite at tiden går fremover. Felleshølvirksomhet, en hobby. Mors middager blir alltid kalde før noen kommer til å spise den. Mor selv starter aldri alene, og med en datter som kan være over alle hauger og en mann som knapt kan sies å være noen farsfigur ender det alltid med at middagen blir stående. Kald.

Far kommer sjeldent til middag, ikke fordi arbeidet tynger ham, tvert i mot, jobben som kontorrotte har aldri vært utfordrende. Det har derimot politiradioen på skrivebordet. Gjennom den får Far beskjeder om alle ulykker på veiene, om ingen av dem forekommer skyter han isoporfigurer på en lokal skytebane. Skulle noen av ulykkene finne sted i nærheten kaster han seg i sin egen bil, later som at han drar for å kjøpe stifter til stiftemaskinen, viskelær eller kalkulatorer, mens sannheten er at han vil se blod. Han vil se ødelagte biler, hundre meter lange bremsespor, forvridd metall, gjerne lik også for den saks skyld. Far liker lik. Forbrente såvel som ishvite. Men det beste er parteringer og skrikende offer. De man vet lever sitt siste øyeblikk, som dør når brannmannskapene kutter dem fri og sparer dem for mer smerte. Far liker dem. Det er hans hobby. Offerbeskuelse og dødskomikk. Der finner han hygge.

Noen drar iblant med seg venninner hjem til okkulte møter på det nattsvarte pikerommet. Omsluttet av røkelsesduft og plakater av emo-artister fra Statene. Når venninnene går på do får endelig Mor sin hobby tilfredsstilt. Da sitter hun utenfor døren og hører på lydene som forsterkes av toalettskolen. Hun koser seg med slike lyder, sparer nesten på dem. Hun kjenner igjen om det er Venninne 1, Venninne 2 eller Venninne 3 som befinner seg der. Hun vet hva som kommer. Flere ganger er hun blitt tatt på fersken, men det hjelper ikke. Da kommer bare dårlige unnskyldninger, eller oppfordringer om å rette seg opp fordi å lene seg fram på dassen bare medfører mer arbeid for henne. Det er ikke det at hun misliker arbeidet med å få dassen ren, for hennes del kunne den gjerne vært skjult under en haug møkk, men Far liker det ikke slik. Det har hun smertelig fått kjenne.

Noen gir faen i begge foreldrene, så lenge hun bare får penger til røyken og alkoholen. De vet ikke at hun sparer opp ekstra på si gjennom naskervirksomheten hun pådriver. Ekstrapengene går med på sterkere saker. Piller og pulver. Når verken tobakken, alkoholen eller den dårlige ungdomssexen lenger gir noen følelse av tilfredshet blir det sånn når man tross alt lever for det. Noen er ikke av den typen som putter ecstacypiller i andres øl og drinker på utesteder for å få seg et ligg, hun putter dem i sitt eget drikke. Kveldene starter alltid med denne typen handlinger og ender alltid med et enormt konsum av drikkevann før søvnen inntreffer. Da er det fritt fram for alle som ønsker seg et dypp.

Sykdommer har preget Noen hele veien, men den sløve holdningen hennes har gjort at hun bryr seg svært lite om det. Dyppeguttene er heller ikke interessert i det, de vil bare tilfredsstilles, på sin måte, for egen regning. Følgene kan de ta senere, selv om det aldri er blitt noen unge, til tross for flere graviditeter som alle har endt i spontanaborter tidlig. Å bestemme hvem som kunne vært faren, ville vært like sannsynlig som å vinne i lotto. Likevel gir Noen fortsatt av seg, og etterspørselen øker med hvert ligg. Hvem bryr seg? Det er Noen det vil gå utover, og Noen er ikke deres business når det hele er over. Kun den våte flekken på lakenet, lukten av kjønn og noen røytede hår er alt som er igjen å ta seg av. Simpelt å fjerne. For simpelt.

I den lokale elektrobutikken har Noen sett flere videokameraer. Det minste er greiest å ta ettersom det er utenfor som en demomodell. Fastlenket med en falsk alarm som ikke vil utløses, en falsk sikkerhet fra butikkens side. Bare et kjapt kutt med saksen og kameraet kan tas med ut. Noen er ikke nervøs for sånt, hun er tatt før og hver gang har det endt bra for hennes egen del. Foreldrene har naturligvis fått en mer skralten lommebok og fått føle det fra forsikringsselskaper, men Noen bryr seg ikke om det. Det er ikke hennes bord, hun utløser bare snøskredet som etterhvert kan dekke landsbyen, og hva så? Når den dekkes er hun milevis unna, på et svettefuktig frottélaken i en knirkende 90cm bred seng.

Å stjele kameraet går som en drøm. Ingen problemer overhodet. Venninner som avleder oppmerksomhet, et overvåkningskamera som fungerer like bra som en vraket bil og falske alarmer. Billig sikkerhet gir sjeldent godt bevismateriale, og butikksjefen er for lat til å bry seg om det. Hva så om et kamera forsvinner? Fortjenesten tar de igjen ved å arrangere liksomtilbud på andre populære varer. Lokketilbudene gjør også sitt, heldigvis, for det er rimelig å gi bra pris på varer de aldri har hatt, men som likevel anskaffer kunders interesse. Noen har kameraet sitt og en plan skal og må iverksettes. En endelig tilfredsstillelse hun virkelig vil kjenne, og som flere enn hun selv vil nyte godt av.

Skyene ligger over byen som et tungt teppe av grå fuktighet. Lysforholdene er upåklagelige og den overveldende stillheten gjør at kameraet fanger opp den minste lille lyd fra Noens veranda. Hun står der selv. I sine peneste klær. Nattsvarte med sypåmerker med bandlogoene til Immortal, Red Harvest, The Ramones, Turboneger, det vanlige skvipet man hører på for å få en falsk illusjon om at man er tøff og kul. Noen titter på det hvite plastikkbordet som matcher enhver campingvogn om sommeren. Der ligger verktøyene. Kameraet går. Det er bare å sette i gang.

Fuglene letter skrikende fra trærne, og pensjonister i nabolaget går så fort rullatorene tar dem til vinduene, men ingen ser noe, man hører knapt noe ekko fra smellet den avsagde haglen ga fra seg. På verandaen ligger beinsplinter fra en opprevet hodeskalle spredt utover sammen med blod og en masse ugjennkjennelige rosa, røde og grå kjøtt- og geléliknende biter. En svært dekorativ måte å innrede på. Røyken stiger sakte fra haglemunningen der den ligger nære det som er igjen av Noens kropp over halsen. Alt er livløst, bare kameraet går.

Når Mor kommer hjem fra jobben aner hun fred og ingen fare, bare en noe pussig lukt gjør at hun søker litt ekstra rundt i huset før gårsdagens middag kastes i mikrobølgeovnen i fire minutter. På terrassen finner hun Noen, og kameraet. Som mødre flest reagerer hun ikke nevneverdig over funnet, men scenens mange småelementer får henne til å fundere på lydene, og kameraet tas med inn til TV-en hvor alt kobles sammen med svarte ledninger med gule tupper, røde og hvite tupper. Smellet høres i høyttalerne, samtidig som lyden av vått, bløtt kjøtt gnisser mot hverandre i luften og lander på treplankene. Mor lukker øynene, hører over lydene en gang til.

Far kommer med tiden hjem, uvitende. Han finner Mor sittende i sofaen, sovende. Lukten fra verandaen merker han ikke, men bildet på TV-en av deres egen hage får ham til å stusse. Han trasker ut og ser liket, som utløser en voldsom lattersalve. Han koser seg nå, Far. Til tross for at han ikke hører skrik fra en døende kropp. Dette finner han bedre; sitt eget kjøtt og blod dødt på hans egen veranda. Han sparker litt borti den livløse kroppen, og ler igjen, før han går inn i stuen og ser over videoopptaket, gang på gang. Som Mor gjorde. Han storkoser seg over bildene. Ikke handlingen, men bildene. Det gjør ham godt. Han titter bort på sovende Mor, og henter inn sine tanker. På fjernsynet ser man ikke ting like overbevisende som i virkeligheten. Det blir en erstatning for en hendelse man aldri så, og med slike hendelser får Far mersmak. Han går ut på verandaen og henter haglen og den ammunisjonen som ligger igjen på bordet. Nødammunisjonen som skulle brukes om det første skuddet ikke gikk bra. Han smyger seg opp mot mor, og blåser av. En skuddsalve, en lattersalve.

Dagen etter går Far på jobb igjen. Kontorrottejobben er like kjedelig som før, men politiradioen er slått av. Han trenger den ikke lengre, ulykkene gir ham ingen stimulans, der han ser det hele på avstand. Hjemme har han ekte vare. To ulykker han kan berøre, lukte og smake. Nyhetene er ikke like viktige lengre. Det eneste som betyr noe er lukten av dødt, råtende kjøtt og de to ofrene han har fri tilgang til. Han har det bra nå, Far. To drømmer er godt i oppfyllelse. Hans egen og Noens. To tilfredsstilte liv, ingen nevneverdige følger. Far drar, for aldri mer å komme tilbake. For aldri mer å kunne finnes.

RSS Kommentarer

Legg inn en kommentar