Gnisten

Dag ut og dag inn er alt det samme. Alt er rutine. Gåturen til toget er blitt en vane, ikke lenger en befrielse fra en innendørs tilværelse. Den korte ferden fra togstasjonen til T-banen på Nationaltheatret stasjon kan gås i blinde uten verken å støte på folk eller møte problemer med svingdører eller trapper. Jeg vet når T-banen går, hvilket tempo jeg skal holde for akkurat å nå den, hvor jeg skal stå på perrongen for å få en dør rett fremfor meg, som igjen gjør at jeg kommer ut akkurat der jeg skal ved universitetet. Hjernen kobles ut hele veien. Den er blitt så vant med å være inaktiv at den ikke lenger skrur seg på.


Uten en våken hjerne kan en ikke leve. Når ens tilværelse er blitt å gå omkring på tomgang. En må hente frem igjen den gnisten som nesten er slukket, som bare er en glo ytterst på livets veke. Alle gir tips til hvordan man kan skape gnisten igjen. De som har dårlig humor sier at man trenger en lighter, de som har enda dårligere humor legger til at tennvæske også kan være et alternativ. De finnes de som sier det, og jeg liker dem ikke. De er en av grunnene til at mitt livs vekes glo var i ferd med å omgjøres til røyk. Men noe ble bestemt. Vinterferien skulle det gjøres. Gnisten skulle tilbake.

Radioen skrek om en trailer med eksplosiver som hadde veltet like over grensa. Alt var sperret av, semi-trailere sto i fem kilometer lange køer i alle retninger og politiet drev analyser av sprengstoffet. Det holder ikke å spørre sjåføren om hva som befinner seg baki der, det må grundig analyseres. Det er ikke rart køene var lange, trailersjåførene sinte og fremkommeligheten minimal. Men jeg satte meg likevel bak rattet. Er det stengte veier er det mer trafikk på de usikre landeveiene.

Hendene mine grep om rattet til knokene ble hvite. Veien var omtrent tre-kvart så bred som den burde være, hullete, humpete og mot meg kom det biler i ny og ne anført av en treg pensjonist eller ei småredd middelaldrende dame med hund. Til helvete med dem, forøvrig, de var bare sinker, til tross for at de hadde morsomme ansiktsuttrykk i ansiktet når de så hvor nære dem jeg var der jeg kom susende. Skiltene viste 50, men speedometeret mitt viste mer.

Jeg trykket enda litt hardere på gassen og vred på rattet så svingen ble enda krappere enn jeg regnet med. Det gikk et gys nedover ryggen da jeg kjente at jeg klarte det likevel, selv om det kunne vært farlig. En liten gnist som rørte ved min veke. Jeg grep enda hardere om rattet og giret ned i fjerde. Jeg satte på radioen. Nyheter på P1, fortsatt sto køene. P2 intervjuet. P3 var uaktuelt, P4 fikk jeg ikke inn. Det fikk bli CD. En CD med trøkk, brent.

Dempingen småskrek da bilen landet etter en dump som var blitt overkjørt med betydelig høyere fart enn hva var anbefalt. Det gjorde ikke noe. Det var derfor de var der. Den vesle konebilen som kom kjørende i motsatt kjørefelt blinket med lysene, og jeg blinket tilbake på gjørs, og gliste da jeg passerte den, for jeg tok likegodt med hele speilet dens. Jeg kunne ikke dy meg, og jeg lo. Gnisten var der. En mindre tiltalende sang fra CD-en suste ut av høyttalerne og jeg byttet spor. Skulle det være moro, så måtte det jo spilles litt ordentlig musikk til. En dårlig film blir ikke noe bedre av et dårlig soundtrack.

Skrapelyden av metall satte seg i ørene. En stor stein traff frontruta og skapte et virrvarr av sprekker og småhull. Jeg så på det hele i forskrekkelse før jeg kjente at jeg ble småsvimmel; bilens bakende svingte rundt. Jeg trykket inn klutsjen og forsøkte å styre, men veien var for glatt, det var umulig å få feste. Det smalt hardt og en ulidelig smerte tiltok i nakken før jeg merket av panseret var borte. Motoren også. Det var bare en diger ansamling av forskrudd metall foran på bilen. Svart, rykende. Airbagen kom flyende mot meg og jeg hørte lyder fra nesebrusken jeg aldri tidligere hadde hørt, til tross for slåssing og utallige fotballer som hadde truffet meg i ansiktet. Jeg forsøkte å trykke inn bremsen, dra i brekket, alt i en panisk handling, men brekket hjalp ikke og bremsen lot seg ikke trykke på. Jeg forsøkte å bremse igjen, ingen reaksjon fra pedalen. I det øyeblikket kikket jeg ned og så at jeg hadde rattet i fanget, dashboardet presset lårene mine flatere enn jeg ante at de kunne være. Så stoppet bilen opp å bevege på seg. Jeg kikket rundt meg, merket at hele verden ble dekket av gråtoner og små spraglende fyrverkerimønstre overalt. Jeg gliste igjen, og lo høyt. Folk kom løpende til fra andre biler i området, noen ringte. De forsøkte å åpne døren, men den satt fast. Jeg så deres febrilske ansiktsuttrykk, og så tilbake på dem med store øyne. De var fortvilte, noen gråt, andre skrek, og jeg satt bak en fragmentert frontrute og gapskrattet. Jeg hamret på det jeg fant av harde ting i bilen med hendene og lo så tårene trillet. Synet forsvant, men latteren tiltok i styrke. Hørselen føltes som om noen hadde satt på meg øreklokker, jeg hørte meg selv langt borte. Min egen latter, jeg kjente mitt eget smil.

Det viste seg at bilens høyre frontside hadde truffet en steingard med slik kraft at noen av steinene hadde hoppet tilbake og truffet bilen, mens bakenden av bilen hadde medført at bilen roterte nærmere 560 grader før den smalt inn i et tre på motsatt side av veien. Politiet og brannmannskapet fant meg forslått, med en alvorlig nakkesleng. Fronten på bilen var blitt så hardt presset inn at beina mine ikke var til å redde. Det var like greit ifølge legene, for etterforskere hadde funnet noen av tærne mine stikkende ut av grillen.

Rullestolen gir ikke stort mer sikkerhet for meg, livet uten bein gjør at jeg iblant savner mine dager som fotgjenger til toget og på Nationaltheatret stasjon. Det gjør ingenting. Livsgnisten er tilbake. Jeg lever som aldri før, et sted ingen levende noen gang har vært.

En kommentar til “Gnisten”

  1. Jørgenon 20 Feb 2008 at 12:22

    Skummelt godt skrevet igjen, Tor!

RSS Kommentarer

Legg inn en kommentar