Fortellinger Fra En Frivillig

Solen sto lavt på himmelen og vinden strøk gresset forsiktig der Amzi og broren Yonatan satt. Likevel var det kjølig i luften nå som kvelden nærmet seg. Yonatan hadde nettopp fortalt en lang historie han hadde lest i engelsktimene på skolen, og Amzi hadde hørt på, levd seg inn i historien, sett bilder oppstå og forsvinne i fantasien. Yonatan hadde en fortellerevne som overgikk de flestes, og Amzi så veldig opp til sin bror. Historien handlet om en jøde i Amerika som hadde oppnådd en enorm rikdom gjennom kulturelle interesser, men som til tross for rikdommen alltid hadde langtet hjem til Israel. Til det enkle livet, hvor han hadde levd som dyrlege uten å tjene penger, men hvor han hadde hjulpet sine venner og folk som hadde dyr i nød. Det hadde gitt jøden en tilfredsstillelse han ikke kunne kjøpe for sine dollarmillioner.


Amzi var ung på den tiden. Han hadde tolket historien som den var, aldri tenkt seg at den kunne hatt en dypere mening enn hva broren fortalte den sene høstkvelden så mange år tilbake. Yonatan gikk ikke lenger på skolen, han arbeidet i byen. Innenfor finanssektoren. Hver dag tok han bussen til sentrum, arbeidet i flerfoldige timer, og kom hjem utslitt. Det sto alltid varm mat på bordet som Amzi hadde laget. Amzi hadde ingen jobb, men fylte sine dager med frivillig arbeid for ZAKA, en israelsk organisasjon hvis oppgaver var å identifisere døde mennesker. Mennesker som var drept i terrorangrep og ulykker. Amzi hadde den vanskeligste oppgaven av alle; han måtte plukke opp biter av lik og samle dem sammen slik at den døde ville få en skikkelig begravelse. Han likte det ikke, men noen måtte gjøre det. 80% av alle frivillige gir seg i løpet av sine første 10 oppdrag, Amzi hadde til nå gjennomgått syv.

Ulykkene var ikke det verste, med unntak av når de involverte fortsatt levde men likevel var døende da Amzi kom til ulykkesstedet. Det verste var terrorangrepene. Flere ganger hadde han rykket ut til brennende bussvrak hvor små barn var strødd utover, forbrente og ugjenkjennelige. Han kunne ikke forstå hvordan mennesker kunne gjøre slik mot hverandre, og hvordan de palestinske og israelske lederskikkelsene kunne tillate det. Lederne var kyniske, mennesker ble brukt som biter i et sjakkspill mot en motstander som sannsynligvis aldri kunne settes i matt.

Sent en kveld mottok Amzi beskjeden igjen. Beskjeden som forklarte ham at nok en buss var blåst i lufta og at det nok en gang var lik som måtte samles og identifiseres. Aldri visste han om det var barn eller voksne, palestinere eller israelitter. Det var vondt og grusomt uansett, og han hatet det. Det gjorde ham sint, trist og kvalm. Han puttet et par svamper i en pose, kledde på seg, gikk ut og låste døren. Det han ikke ante var at dagens oppdrag ville bli helt utenom det vanlige.

De skadde var endelig fraktet ut av bussvraket og ordren ble gitt om å få likene ut. Det luktet brent kjøtt og hår da Amzi kom seg inn i det som var igjen av kjøretøyet og stanken var en han aldri ville klare å venne seg til. Han kjente kvalmen bre seg i kroppen og brakk seg uten at noe kom opp. De tidligere oppdragene hadde lært ham å holde ting tilbake for å ikke forårsake enda mer grusomhet på åstedet. Likene i bussen lå hulter til bulter, i hauger, i et kaos av lemmer og biter, kjøtt, blod og brente klær. Det første liket, en kvinne ble lempet fremover og bært ut, så nok en kvinne og en mann som så ut til å ha bært omtrent samme klær, så hørte Amzi en lyd som ville gå igjen i ham resten av livet. En lyd som ikke var verken høy eller klar, men lav og forsiktig, så skrøpelig at selv lyden av et åndedrag ville drepe den, utslette den helt.

I et øyeblikk som varte en evighet kastet og rev Amzi lik vekk fra haugen i jakten på lydens kilde, og der, nesten nederst under lik og det som var igjen av en seterygg, lå et lite barn, innsmurt i blod, men fortsatt i levende live, helt uskadd av bombeattentatet. Amzi tok det forsiktig opp, bar det så trygt han kunne ut av bussen, uten å bry seg om de øvrige ZAKA-frivillige som ventet på flere lik å lempe ut. Alle lyder av stengt ute, all bevegelse og alle lys, han gikk som i en transe med det vesle barnet. Det eneste han hørte var sine egne hjerteslag. Vel ute på gaten tok han av seg jakken og la barnet forsiktig i den og bredte den rundt det, og forsikret seg om at barnet hadde det godt og var varmt og trygt.

Det var ikke tvil i Amzis sinn. Selv i et hatefullt samfunn i konflikt med seg selv fantes håp for menneskeheten.

RSS Kommentarer

Legg inn en kommentar