Regndråper

Nok en dag sto sola høyt på himmelen. Og nok en dag var det som om et slimlag av nedbørsskyer dekket for den. Marius satte seg opp i sengen sin og lot blikket vandre fra vinduet mot føttene. Vekkerklokken tikket der den sto på det nypolerte nattbordet hans. Det var en gyselig vekkerklokke. Grønn og gammel med to halvkuler på toppen som skapte en fryktelig lyd hver gang metallpinnen under dem begynte å svinge seg fort fra side til side. Han ville egentlig ikke ha denne vekkerklokken der, men han hadde heller aldri orket til å fjerne den. Han bøyde seg ned og fikk på seg klærne etter litt om og men. Er man trøtt er man trøtt, tenkte han grettent og reiste seg for å ta de femten daglige skrittene mot badet. Faren hans kjeftet på moren. ”Hvor er kofferten min? Jeg sa til deg at den skulle stå akkurat der jeg forlot den i går! Hvor har du gjort av den, di merr!” var ordene som runget gjennom den lille leiligheten i toppetasjen. ”Hold kjeft, Pål! Den står der du satte den da du kom hjem!” kom grettent til svar fra kjøkkenet hvor Marius’ mor ordnet frokosten deres. Alltid skulle det være slik. Alltid et helvete om morgenen med kjefting og roping gjennom huset. Marius kunne ikke erindre en eneste dag uten denne stemningen i huset. Aller helst ville han bare komme seg langt bort. Skolen var ikke stort bedre, men i det minste var det et annet sted enn her.


Regnet falt fra himmelen idet Marius dro på seg de gamle, slitte joggeskoene og dro på seg den vanlige skinnranselen som var dekket med svarte tusjstreker som skulle skjule de slemme kallenavnene folk hadde skrevet på den tidligere. Asfalten var våt, meitemarkene krøp sakte ut av hullene sine i jorden for ikke å drukne og bildekkene rundt ham laget den lett gjenkjennelige slurpelyden når de dro forbi ham. Skyene pakket seg rundt hverandre og regnet ble striere. Dette var slik han følte seg innvendig. Dette var været som kunne identifisere hans følelser best. Dystert, kjedelig og leit. Han ønsket å stråle, men det ville seg ikke. Det var umulig etter det han hadde gjennomgått. Han dro hetten over hodet og fortsatte å gå bestemt fremover. Regndråper rant nedover kinnene hans, mens andre pisket ham i ansiktet idet vinden bestemte seg for å ta til. De boret seg inn i huden hans som spiker. Aldri hadde han trodd at regndråpene faktisk kunne gjøre ham så vondt. Hvorfor skulle alt gå ham i mot denne morgenen? Hadde han ikke fått gjennomgå nok tidligere? Litt mindre bestemt satte han den ene foten foran den andre, saktere og saktere beveget han seg fremover. Den mer taktfaste gangen gikk over i en mer motløs trasking. Han hørte en bil nærme seg lengre bak. Han hørte den passere. Nok en bil kom. Han ble våt. Over hele seg ble han søkkvåt. Hvorfor skulle det alltid være en søledam mellom ham og bilen når den skulle passere. Hadde han ikke fått gjennomgå nok allerede? spurte han seg selv nok en gang. Men noen konklusjon kom han aldri til. En konklusjon ville han helst ikke ende opp med. Ikke engang et resultat. Det var bare slik det var. Han var dømt på forhånd. Han visste det. Helt fra begynnelsen. Bare noen måneder i forveien hadde han funnet ut at han hadde kommet til verden som et resultat av en gedigen fiasko. Og han var intet annet selv, tenkte han. Han var en fiasko. Marius. En fiasko.

Nok en bil passerte ham. Og enda en. Og en til. Biler. Det var så mange av dem. Noen var stygge, andre var pene. Om han hadde vært en bil, tenkte han, så hadde han nok vært en Lada. Ladaen var en fiasko den også, tenkte han. Men Ladaen hadde ingen uvenner i bilverdenen. Ingen bilder var slemme mot Ladaen med vilje. Selv ikke de som satt i de andre bilene var slemme mot Ladaen. Ladaen fikk være i fred. Det fikk ikke han. Han trasket sakte videre. Enda mer motløst, men nå med enda mindre selvtillit enn tidligere. Han likte ikke ting slik de var. Selv om de kanskje var ment for å være slik, så likte han det ikke. Selv om alt var forutbestemt. Som om alt skulle gå ham imot fra hans første stund her i verden. Ingenting hadde gjort ham lykkelig noen gang. Ingen ting hadde gjort ham noe godt. Livet hans hadde bare vært en dyster historie uten noen handling. Med nøyaktig de samme tragiske øyeblikkene dag ut og dag inn. Alltid det samme. Så å si aldri noe avvik. Gikk ikke ting ham imot på skolen, gikk de imot ham hjemme. Men alltid gikk ting imot ham. Uansett hva han gjorde og ikke gjorde.

Et tordenskrall hørtes i det fjerne. Tordenskrallene som ble skapt av guden Tor. Han red der over hodet til Marius, han slo med sin Mjølner og bukkenes klover og vognens hjul laget stadig nye lyder. Tor er en staut kar, tenkte Marius for seg selv. Han ville selv være Tor. Han ville sitte i vognen bak sine to bukker og slå vilt omkring seg med hammeren. Han ville få aggressjonen ut av kroppen, ut av sinnet. Han ville ødelegge de grusomme minnene fra fortiden. Han ville lysne opp en sti foran seg, en fremtid. Han ville gi seg selv et liv. Men han var ikke Tor. Han kunne ikke ødelegge minnene sine, de satt som støpt fast i minnet hans. Han kunne ikke lysne noen sti og fremtid foran seg, minnene sto i veien for ham.

Han gløttet opp. Et lyn glimtet i det fjerne. Kunne det være et tegn? Han snudde hodet mot venstre. Der sto den. Den gule murskolen. Like frastøtende og grusom som alltid. Den dukket alltid opp i Marius’ mareritt. Den var alltid der. På en eller annen måte var den alltid der. Marius tittet ned. Joggeskoene var gjennomvåte og begynte å bli tunge å bære. Han rettet ryggen, snudde blikket vekk fra skolen, og begynte å løpe. Fort gikk det. Regndråpene pisket ham fortsatt i ansiktet, men nå var det mer godt enn smertefullt. Stadig kom han seg fortere frem. Han ville mot lynet.

Etter flere minutter med intens løping satte han seg ned ved siden av den digre eika. Han kom alltid hit for å søke trøst. Naturen visste å trøste ham, den visste hva han trengte. Naturen var hans harmoni. Han elsket naturen. Han så opp på eikebladene som blafret beskjedent i vinden mens regndråpene falt ned fra dem. Nå var det altså tid. Han åpnet sekken sakte og dro ut alt innholdet. Han kastet det over den mest solide greina og klatret opp mot den. Han satte seg ned, og laget en løkke. Akkurat en slik løkke han hadde sett i boka. Han fikk den over hodet, han knøt den andre enden av repet fast i grenen, så stilte han seg opp og kjente en ilende følelse i kroppen. Han kjente føttene slippe grenen. Jeg lever, tenkte han, jeg lever. Hjertet hamret sterkere og sterkere. Repet strammet seg. Sakte men sikkert forsvant hjerterytmen. Regndråpene kom striere fra den skydekkede himmelen. Han kjente dem aldri.

3 kommentarer til “RegndrÃ¥per”

  1. Jørgen Kannon 17 Mar 2007 at 0:55

    Nydelig novelle, Tor.
    Er ikke rart du fikk den 7-eren som karakter på den ene norsk-stilen, for det å skrive kan du virkelig.
    Jeg ble faktisk nesten litt lei meg når jeg leste den. Stemningen i historien er til å ta og føle på, og skildringene er flotte. Er synd den ender slik som den gjør.

  2. THEriksenon 17 Mar 2007 at 11:04

    Mange takk for det, Jørgen. Gjorde så godt jeg kunne på den tiden da denne ble skrevet og har lenge planlagt å omskrive den litt så den blir litt bedre. Spørsmålet er om jeg tør. Munch malte jo ikke mer på Skrik da han følte at det var ferdig.

  3. Jørgen Kannon 17 Mar 2007 at 15:01

    Jeg synes du bare skal la den være som den er.
    Trenger ikke noen forandringer. Skriv heller en ny en. 😉

RSS Kommentarer

Legg inn en kommentar