Rulletrapper har vært en del av storbyhverdagen i mange år og den har tett tilknytning til et av de største i-landsproblemer vi opplever, de fleste av oss omtrent daglig fordi vedlikeholdet ved ulike rulletrapper er like fraværende som renholdet på en gjennomsnittlig McDonald’s-restaurant. Før jeg presenterer problemet vil jeg dog nevne hva en rulletrapp er slik at også personer som stemmer på Senterpartiet og de som bor i storbyer med mindre enn 50 innbyggere også kan følge med.
Den første rulletrappen ble patentert i 1859 av Nathan Ames, en versjon som aldri ble bygget, sannsynligvis fordi Ames foreslo blant annet at den skulle drives manuelt og få ville søke på en så kjedelig jobb, selv på den tiden. I 1896 sto verdens første fungerende rulletrapp klar til bruk i New York, i den grad det kan kalles en rulletrapp, da det egentlig ikke var mer enn et hellende rullebånd. Den første europeiske dukket opp fire år senere i Harrods i London, og her hyret de inn en person som skulle ta rulletrapp hele arbeidsdagen for å vise kundene at det ikke var så skummelt og dødbringende som det så ut til. Disse var dog hydraulisk drevet, til manges store glede.
Rulletrapper kommer i fire ulike bredder, som angir størrelsen, på 40cm, 60cm, 80cm og 1m. De førstnevnte har massive fem hestekrefter mens sistnevnte har ti hestekrefter, som driver både armlenebådet og selve trappen i en ekstrem hastighet. Årsaken til at armlenet går fortere enn trappen selv, skyldes at folk ville blitt kvalme ellers, noe som ble påvist under et eksperiment i Japan – den eneste dagen i manns minne hvor folk i kjøpesenteret har klaget på avfall fra digre innendørsmåker. Få tenkte vel over at slike massive flytende ansamlinger ikke var måkeskitt, men oppkast, og at det kunne komme fra radikale rulletrappbøller og grønne armlene-ekstremister.
Verdens lengste rulletrapp i virksomhet finner vi i Washington DC, og denne måler intet mindre enn 155m (55m lengre enn en hundremeter) og å stå stille på den vil bety at det tar tre og et halvt minutt fra den ene til den andre siden, altså rekker man omtrent en hel låt fra iPoden mens en venter. Den korteste er 83cm lang og holder til i Asia der den er omtrent dobbelt så høy som sine brukere. For de som har sett Spike Jonzes film “Being John Malkovich” er det omtrent slik japanske og kinesiske bygg ser ut innvending for en vestlig person. Sistnevnte rulletrapp vil knapt kunne rekke å la en spille av “You Suffer” av Napalm Death underveis.
Men det store problemet med disse evinnelige rulletrappene er å ankomme en som står stille. Ikke bare fordi den står stille, men fordi en vet at den står stille, den beveger seg ikke av flekken, den lager ingen lyder som skulle tilsi at den er i bevegelse, men likevel får en alltid en ekkel følelse idet en stiger over på den. Det blir som å gjenoppleve sine første steg igjen og igjen, bare med et utall urbane metrotilskuere og en heslig, møkkete, mekanisk innretning under føttene fremfor et edelt parkettgulv eller mørke skiferheller.
Følelsen har heller ingen planer om å gi seg. Selv har jeg gått på stillestående rulletrapper omtrent daglig i flere år, og følelsen er meg fortsatt like fremmed. Det er dette som utgjør mitt første i-landsproblem, for det er nemlig et problem, og folk i u-land opplever det sjeldent. Noe bør gjøres for å unngå å føle at en er under kraftig beruselse når en bestiger en av vårt moderne samfunns goder, spørsmålet er bare hva en kan gjøre med det. Hypnose? Placebo, kanskje? Eller bare en kraftig fyllekule som gjør at en trasker ut på rulletrappa og blir stående med den illusjon at rulletrappen er i operativ tilstand og oppfører seg like aktivt og utfordrende som en berg-og-dal-bane. Men det ville vel kanskje vært dumt å trappe opp på jobben i en slik tilstand. Egentlig er det like greit å ta heis.
